Som sikkert mange av dere som leser bloggen har skjønt så er Ravn Matheo født. =) Vannet gikk natt til fredag 8 mai, og riene startet med en gang. Og ja det var vondt! Men det skal sies at jeg alikevel rakk å mate fiskene før vi forsvant ut døra :p
I bilen på vei til sykehuset føltes ting utrolig skummelt, det var vondt og tanken på hva som ventet gjorde meg nervøs. Vi kom frem til sykehuset rundt kl. 5. Er faktisk ikke helt sikker. Ting gikk helt i surr. Glemte til og med veien til sykehuset (!) som jeg ellers kan veldig godt. Ting ble vondere og vondere, og jeg ble i tvil om hvor vidt jeg skulle holde ut. Hadde jo hørt om de som har hatt over 20 timer lange fødsler og det som verre er. Vi hadde fått beskjed over telefon å møte opp på B7 som også heter fødestua siden det var den avdelingen jeg ønsket å være på. Det er den avdelingen hvor fødselen blir mest mulig naturlig, eller hva jeg skal si. Ikke noe smertestillende i form av medikamenter.
Vi kom opp å ble tatt i mot av ei koselig svensk jordmor. Og jeg ble koblet til en sånn CTG-maskin (heter det det? Tror det) hvor man målte rier og foster/hjertelyd. Riene var ved dette tidspunkt veldig vonde, men ved å høre på jordmor og hva hun sa om pust osv. så gikk det faktisk ganske greit å puste seg igjennom.
Etter at det hadde gått en halvtimes tid med den maskinen spurte hun om jeg ville prøve badekar. Det hadde jeg veldig lyst til, og det var utrolig deilig. Åpningen var også nesten 5 cm. Det varme vannet tok ikke smertene bort, men det lindret noe og va ganske avslappende. Ved dette tidspunkt hadde jeg mistet helt begrep om tiden, og jeg følte at jeg bare eksisterte uten peiling på verken rom, tid eller form for å si det på den måten. Man skulle tro at man med smertene man opplever at tiden skulle gå sakte, men når man tenker tilbake så går den faktisk ganske fort.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble i badekaret, men jeg regner med at det var to timer, for da skulle jordmoren hjem pga. vaktskifte. og jeg fikk ei ny ei som også hadde med seg en jordmorstudent. Begge veldig koselige. Kl. var nok rundt 8.00-8.30 da jeg valgte å gå opp av badekaret, da det på en måte ble for varmt. Og herifra begynte det som er det jeg da tenkte var den verste smerten jeg noen gang hadde opplevd i hele mitt liv. Jeg husker jeg ikke trodde det var mulig. Smerten er også veldig vanskelig å plassere noe sted, det var bare merkelig. Jeg husker en riktig så fin tanke "Hadde jeg hatt et våpen nå, hadde jeg skutt meg selv" hehe... og jeg er ganske sikker på at jeg ville vært svært utilregnelig i gjerningsøyeblikket og faktisk fullført. Når man hadde så vondt var det utrolig fint å ha en Krister å støtte seg til <3
Jeg fikk akupunktur, og hadde nåler overralt. Jeg følte ikke helt at det hjalp, men hva vet vel jeg. Kanskje det hadde vært enda verre uten. Jeg mener selv det ikke gikk så lang tid fra jeg var ute av badekaret til jordmoren sa det var 9 cm åpning, og at det bare var en liten kant igjen. Komme forbi den kanten var den eneste gangen jeg faktisk følte tiden stod stille. Det må ha vært nærmere 10.30 jeg kjente pressriene starte, og lettelsen av å kunne begynne presse babyen ut var utrolig stor og ga meg ny motivasjon for da visste jeg at det nærmet seg slutten. Jeg kjente faktisk på hodet noe jeg der og da synes var vanvittig ekkelt. Men så kom det vel 1-2 pressrier til og lille Ravn Matheo var ute 10.48. I løpet av 1 sekund var alle smerter borte og jeg følte en glede jeg aldri før har følt. Jeg fikk han opp til meg. Han kom ut helt ren. Han så faktisk nyvasket ut. Huden hans var perfekt. Hele han var perfekt. Og jeg syntes selvsagt det var den fineste babyen jeg noengang hadde sett. Det er han fortsatt :) Krister klippet navlestrengen og jeg ble praktisk talt sydd igjen. Men det gjorde meg faktisk ingenting.
Etterhvert fikk vi komme inn på rommet vi skulle tilbringe de neste dagene på, og det var utrolig koselig. :) Det som ikke var så koselig, var at jeg mistet følelsen i blæra og følte aldri at jeg måtte på do. Dermed gikk jeg heller ikke. Det er jo ganske logisk. Må man ikke på do, så går man ikke på do. Så de måtte sette kateter på den kvelden. Og dette måtte fortsette hver 4 time i ett og et halvt døgn, før jeg fikk "permantent" kateter satt inn. UTROLIG ubehagelig og ekkelt. Jeg klarte nesten ikke gå, det var vondt å bevege seg. Dette tok naturligvis bort noe av gleden, da jeg ikke fikk dra hjem den dagen jeg egentlig skulle, men måtte være der en dag ekstra. Jeg måtte dra hjem med kateter, noe som ikke var gøy. Jeg klarte ikke ta meg av Ravn på den måten jeg ønsket og måtte ha hjelp til det meste, siden jeg ikke klarte bevege meg akkurat best i verden. Så det var synd, men det gikk nå bra til slutt det også. Og den dag i dag er alt i orden igjen.
Nå om dagen har vi kommet oss til ro og så og si i rutine, Ravn sover om natten, spiser 1-2 ganger før han sover igjen. Jeg får mer hvile nå enn under graviditeten. Ellers på dagen sover han også mye som små babyer skal, men når han er våken er han stille, rolig og egentlig bare helt utrolig snill. Vi koser oss masse masse :):):) Han har lagt på seg som han skal og alt er og føles ganske bra :)
Den dag i dag er alt av smerter glemt, men jeg HUSKER hva jeg tenkte der og da! Skulle hatt sånn båndopptaker under fødselen. "Note to self: Aldri ALDRI havn i denne situasjonen igjen. Ever! Du vil hate deg selv. Believe you me". Jeg var 100% sikker at rett etter fødselen skulle jeg aldri ha flere barn, men nå vil jeg ha minst to til. hehe.
Så sånn greit oppsummert: Å føde er vondt, men det blir faktisk som folk sier ----> glemt. Jeg var også heldig som hadde en forholdsvis kort fødsel. Men uansett så er det verdt alt sammen. Verdt å gå 9 måneder som gravid, verdt fødsel, ja verdt alt.
